I går hadde vi teammøte. Teammøter er til nytte, fornøyelse og fortvilelse. Det vi hadde i går var i størst grad til fortvilelse. Fortvilelsen kom fra noen av mine kollegaer som i disse tider skal i gang med konferanser, utviklingssamtaler eller hva det nå er disse møtene kalles akkurat nå.
Det som utløste dyp fortvilelse var "nye fronter". For å si det med Erstad og Hauge «når bruk av digitale verktøy innføres som en grunnleggende komponent i en undervisningskontkst, oppstår nye komplekse utfordringer,....»(Erstad og Hauge 2011, s.214). Helt uten kursing eller noen form for forvarsel hadde sidene endret utseende og også en del funksjoner. «Lærere og skoleledere opplever mange, raske og skiftende krav til kompetanse, der nettopp IKT framstår som den mest dynamiske av alle» (Erstad og Hauge 2011, s.220), og noen av kollegiene mine fant rett og slett ikke igjen det de hadde skrevet i "IUP-en". «IUP-er» de har brukt timevis på å fylle ut med resultater fra ulike kartleggingsprøver og med vekstpunkter til hvert enkelt fag, til hver eneste elev. Selvsagt skaper sånt rødflekkede halser, svetteringer og gåsehud. Jeg vil påstå at mange lærere ikke akkurat gleder seg til alle disse samtalene og det blir ikke bedre av at den digitale plattformen som de nesten er fortrolige med plutselig forandrer seg. Når vi parrer det med en ustabil netttilgang servert fra en radiolink og en skoleserver som ikke alltid spiller på lag er det ikke rart at vi er langt utenfor komfortsonen. Etter en stund fant de ut av det i fellesskap og det er jo et godt steg i retning av økt digital kompetanse. Men det var ikke det jeg egentlig ville si i dagens blogg. I dag ønsker jeg å få utløp for noe av min personlige frustrasjon med tanke på endringer i skolen.
Den forholder seg i stor grad til det som har blitt et slags mantra ved utviklingsarbeid på min skole, nemlig at vi skal «skynde oss sakte»! Mens vi skynder oss sakte fyker verden forbi og det er ikke rart om elevene oppfatter ting litt anderledes enn at «skolen er en del av samfunnslivet og ikke en isolert øy som lever sitt eget liv på siden av det» (Erstad og Hauge 2011, s.56). «Læring skjer på ulike arenaer» (Erstad 2010, s.54) og det er vel ikke nytt, men elevenes tilgjengelige arenaer er mange flere nå. Erstad skriver at det tidligere var hjemmet, skolen og kirken som leverte verdiene og at de i stor grad forfektet de samme verdier, men nå kan elevene møte forskjellige verdisett etter hvor de oppholder seg, ett hjemme, et annet på skolen og et tredje (jeg legger til fjerde og femte pluss pluss) i mediene (se Erstad 2011, s.54). Alle disse ulike arenaene for læring er stadig viktigere, men vi skynder oss sakte mens det vi kanskje burde gjøre var å løpe for å ta igjen de andre. Slik jeg ser det er det en skolelederoppgave å avskaffe «skynde seg sakte» og innføre «skynde seg».
Kanskje noen kjenner seg igjen i skolen der det er greit at noen elever har flaks og andre uflaks? Vi hadde for endel år siden et kurs i «Power point», men det kunne vært hva som helst. Kurset skulle gjøre oss i stand til å hjelpe elevene å lage presentasjoner som de kunne vise til sine medelever osv. For å lære oss dette hadde kursholderen på vår skole laget en «Power point» der vi ble ledet gjennom. Etterpå skulle vi lage våre egne. Noen hev seg ut i det og laget presentasjoner med lydeffekter og ord som snurret og spratt inn fra alle kanter, mens andre lagde ganske nøkterne saker og atter noen gikk til skolens ledelse å klagde sin nød. I dette «tilfluktsrommet» ble de møtt med forståelse og medfølelse, noe som er veldig bra, men ingen krav, bare dette vage «vi får lære oss å krabbe før vi kan gå, og skynde oss sakte». Resultatet blir at noen få elever har flaks og andre har uflaks. Og skolen blir tuslende enda lenger etter.
«Skoleleders engasjement i arbeidet med implementering av digital kompetanse er vesentlig både for å skape forankring i egen organisasjon og som inspirator og fanebærer for hele skolen» (Erstad og Hauge 2011, s.221).
Vi har mange utfordringer som
mangelfullt utstyr, dårlig tilgang osv, allikevel er min påstand at
rektor må ta grep. Selvsagt er det et profesjonsansvar som lærere
må ta, men Rektor må ta ansvar for å se til at det skjer.
Selvsagt må man vise forståelse for de fortvilte og en bør
etablere nettverk, drive kursing sette i gang støttegrupper og
hospiteringsordninger slik at lærere kan føle trygghet og «kan få
kunnskaper om digitale ressurser som kan være nyttige i
undervisningen» (Erstad og Hauge 2011, s. 216), men samtidig stille
helt tydelige og klare krav til opplæring og bruk av IKT i
klasserommet. I følge L-06 er «å kunne bruke digitale verktøy»
en grunnleggende ferdighet på lik linje med «å kunne lese», og
jeg ville like å se en rektor som lar leseopplæringen ligge til
«modning» så læreren kan skynde seg sakte! Jeg er klar over at
tradisjonen for leseopplæring er noe lenger enn for IKT-opplæringen
og at ikke alle lærere er utdannet etter 2006.