Søk i denne bloggen

tirsdag 25. oktober 2011

Tirsdag 251011

Jeg har studiedag, drikker kaffe og leser blogger. Du verden så flinke folk er. Ikke bare har de erfart og lest mye spennende, men de skriver godt og innsiktsfult også. Det er rett og slett inspirerende.

I går hadde vi teammøte. Teammøter er til nytte, fornøyelse og fortvilelse. Det vi hadde i går var i størst grad til fortvilelse. Fortvilelsen kom fra noen av mine kollegaer som i disse tider skal i gang med konferanser, utviklingssamtaler eller hva det nå er disse møtene kalles akkurat nå.

Det som utløste dyp fortvilelse var "nye fronter". For å si det med Erstad og Hauge «når bruk av digitale verktøy innføres som en grunnleggende komponent i en undervisningskontkst, oppstår nye komplekse utfordringer,....»(Erstad og Hauge 2011, s.214). Helt uten kursing eller noen form for forvarsel hadde sidene endret utseende og også en del funksjoner. «Lærere og skoleledere opplever mange, raske og skiftende krav til kompetanse, der nettopp IKT framstår som den mest dynamiske av alle» (Erstad og Hauge 2011, s.220), og noen av kollegiene mine fant rett og slett ikke igjen det de hadde skrevet i "IUP-en". «IUP-er» de har brukt timevis på å fylle ut med resultater fra ulike kartleggingsprøver og med vekstpunkter til hvert enkelt fag, til hver eneste elev. Selvsagt skaper sånt rødflekkede halser, svetteringer og gåsehud. Jeg vil påstå at mange lærere ikke akkurat gleder seg til alle disse samtalene og det blir ikke bedre av at den digitale plattformen som de nesten er fortrolige med plutselig forandrer seg. Når vi parrer det med en ustabil netttilgang servert fra en radiolink og en skoleserver som ikke alltid spiller på lag er det ikke rart at vi er langt utenfor komfortsonen. Etter en stund fant de ut av det i fellesskap og det er jo et godt steg i retning av økt digital kompetanse. Men det var ikke det jeg egentlig ville si i dagens blogg. I dag ønsker jeg å få utløp for noe av min personlige frustrasjon med tanke på endringer i skolen.

Den forholder seg i stor grad til det som har blitt et slags mantra ved utviklingsarbeid på min skole, nemlig at vi skal «skynde oss sakte»! Mens vi skynder oss sakte fyker verden forbi og det er ikke rart om elevene oppfatter ting litt anderledes enn at «skolen er en del av samfunnslivet og ikke en isolert øy som lever sitt eget liv på siden av det» (Erstad og Hauge 2011, s.56). «Læring skjer på ulike arenaer» (Erstad 2010, s.54) og det er vel ikke nytt, men elevenes tilgjengelige arenaer er mange flere nå. Erstad skriver at det tidligere var hjemmet, skolen og kirken som leverte verdiene og at de i stor grad forfektet de samme verdier, men nå kan elevene møte forskjellige verdisett etter hvor de oppholder seg, ett hjemme, et annet på skolen og et tredje (jeg legger til fjerde og femte pluss pluss) i mediene (se Erstad 2011, s.54). Alle disse ulike arenaene for læring er stadig viktigere, men vi skynder oss sakte mens det vi kanskje burde gjøre var å løpe for å ta igjen de andre. Slik jeg ser det er det en skolelederoppgave å avskaffe «skynde seg sakte» og innføre «skynde seg».

Kanskje noen kjenner seg igjen i skolen der det er greit at noen elever har flaks og andre uflaks? Vi hadde for endel år siden et kurs i «Power point», men det kunne vært hva som helst. Kurset skulle gjøre oss i stand til å hjelpe elevene å lage presentasjoner som de kunne vise til sine medelever osv. For å lære oss dette hadde kursholderen på vår skole laget en «Power point» der vi ble ledet gjennom. Etterpå skulle vi lage våre egne. Noen hev seg ut i det og laget presentasjoner med lydeffekter og ord som snurret og spratt inn fra alle kanter, mens andre lagde ganske nøkterne saker og atter noen gikk til skolens ledelse å klagde sin nød. I dette «tilfluktsrommet» ble de møtt med forståelse og medfølelse, noe som er veldig bra, men ingen krav, bare dette vage «vi får lære oss å krabbe før vi kan gå, og skynde oss sakte». Resultatet blir at noen få elever har flaks og andre har uflaks. Og skolen blir tuslende enda lenger etter.

«Skoleleders engasjement i arbeidet med implementering av digital kompetanse er vesentlig både for å skape forankring i egen organisasjon og som inspirator og fanebærer for hele skolen» (Erstad og Hauge 2011, s.221).

Vi har mange utfordringer som mangelfullt utstyr, dårlig tilgang osv, allikevel er min påstand at rektor må ta grep. Selvsagt er det et profesjonsansvar som lærere må ta, men Rektor må ta ansvar for å se til at det skjer. Selvsagt må man vise forståelse for de fortvilte og en bør etablere nettverk, drive kursing sette i gang støttegrupper og hospiteringsordninger slik at lærere kan føle trygghet og «kan få kunnskaper om digitale ressurser som kan være nyttige i undervisningen» (Erstad og Hauge 2011, s. 216), men samtidig stille helt tydelige og klare krav til opplæring og bruk av IKT i klasserommet. I følge L-06 er «å kunne bruke digitale verktøy» en grunnleggende ferdighet på lik linje med «å kunne lese», og jeg ville like å se en rektor som lar leseopplæringen ligge til «modning» så læreren kan skynde seg sakte! Jeg er klar over at tradisjonen for leseopplæring er noe lenger enn for IKT-opplæringen og at ikke alle lærere er utdannet etter 2006.

søndag 16. oktober 2011

En helt vanlig søndag!

TEKNOLOGIBRUK.
Det er søndag og høsten gjør seg gjeldene utenfor. Den obligatoriske søndagsturen er unnagjort. Ungene har fisket med selvlagde fiskestenger. Den typen som egentlig bare er en litt lang pinne med en stump fiskesnøre i enden.  Lørdagens vinkonsum gjorde at ungene fikk hver sin kork til dupp og at behovet for frisk luft og kaffebål for far var mer enn tydelig. Ungene gravde frem mark i hagen. Far gravde frem kroker og blysøkker i garasjen. Alle var lykkelige.
Bikkja ble så ivrig av korken i vannet at hun falt uti, ble klissvåt og ristet seg over mors nystekte vafler. Ungene fikk hver sin Mort og en mikro Abbor. Alt behørig dokumentert av fars mobiltelefonkamera på oppfordring fra femåringen.  Når vi omsider kom hjem ville ungene fortelle farmor og farfar om turen. Kontantkortet til tiåringen er tomt så det ble ingen telefonoppringing fra mobilen, men hun har jo skype på datamaskinen sin. Etter at 65-åringene i nord hadde fått hele historien om kampen mot de voldsomme fiskene dramatisert med lyd og levende bilde ønsket ungene at også oldefar (som er mer enn gjennomsnitlig opptatt av fisking og oldebarn) skulle få del i fangsten (også han kommuniserer på skype, men er ikke så ofte på). Derfor sendte de en mail vedlagt bilder av seansen til 92-åringen. Mormor fikk bilder tilsendt på sms fra fars mobil, men morfar har bare gammeldags fasttelefon, så han får vi heller invitere på kaffe. Nå er fars hode friskt og ungene ute å leker. 5-åringen leker Sabeltann med en kompis og 10-åringen sykler med sine venner. Når kvelden kommer snikende vil 5-åringen kreve den store tv`n i stua for å få med seg dagens episode av Sabeltann og 10-åringen vil sitte med datamaskinen sin i fanget og jobbe for å bli "moviestar" på nett. Far sjekker ut om det er kommet noen nye og spennende undervisningsopplegg på "smartskole" som kan brukes i naturfag når vi skal jobbe med skogen. Før vi alle inntar hvilestilling forran tv`n med 5-åringen for å se "Newton" sammen. Når det er over skal 5-åringen dusjes, stelles og legges. Med til legging hører et lite eventyr og en nattasang gjerne etterfulgt av et eventyr til, fra hans cd-spiller. 10-åringen setter seg igjen med datamaskinen i fanget for å chatte litt med venner, sjekke ut noen ting på you-tube og arbeide videre med sitt "moviestar"-prosjekt, mens hun fyller rommet sitt med lyd hentet fra spotify. Lyd som hun igjen legger inn på I-poden sin. Mor og far sitter forran peisen og nyter varmen, svarer på noen mailer, sjekker ut facebook, leser nettaviser på hver sin datamaskin før det blir sport på tv. Da trekker mor seg unna den store tv`n i stua for å se på sine serier på nett-tv. Hun har selvsagt aldri tid til å se seriene sine når de faktisk vises. En vanlig søndag er omgitt av teknologi, fra steinalder nivå med fisking og kontroll av ild til multitasking med digitale medier. Det gir uante muligheter til å treffe elevene hjemme, tenker jeg. Derfor alt dette gnålet om en helt vanlig søndag! Rett og slett fordi jeg har lest noen kapittler i boka "Digital kompetanse i skolen". Der Ola Erstad kommer med mange opplysninger, påstander, betraktninger og synspunkter som inspirerer og kanskje også skremmer meg litt. F.eks påstanden:"Digital kompetanse er noe barn og unge tilegner seg i hverdagskulturen, og den utgjør en forutsetning for hvordan de bruker de nye mediene. Det er dette erfarings- og opplevelsesgrunnlaget barn og unge møter skolen med" (Erstad 2010, s.17). Min 5-åring (som nok er helt vanlig) omgir seg daglig digitale medier, og IKT. Han bruker datamaskinen til underholdning og spill, til kommunikasjon med venner og besteforeldre. Han tar bilder med telefonen min. Han lager små filmsnutter med familiens digitale kamera osv. Det gjør at jeg tenker: På min skole har vi det travelt! Det må bli slutt på å skynde seg sakte.
Neste høst skal årets femåringer starte. Vi skal da være klare til "å bygge videre på dette grunnlaget, utfordre det og gjøre ny innsikt og erkjennelse til et mål for opplæringen" (Erstad 2010, s.17). Ting må skje raskt. Erstad refererer til ITU Monitor 2009 der vi ser at bruken av digitale medier på barne og ungdomstrinnet har økt betraktelig i elevenes fritid, men ikke i nærheten av samme grad i skolen. Vi ser ut til å henge igjen på et slags "skrivemaskin nivå" "der datamaskiner brukes hyppigst i norskfaget og mest til lesing og skriving" (Erstad 2010, s.43).
Hvordan skal vi bli i stand til å møte de "digitalt innfødte" og hjelpe dem til å bruke IKT på en kreativ, rasjonell og funksjonell måte?



Bruken av teknologi og endringer i kulturformer knyttet til kompetanse forholdet mellom generasjoner som Margareth Mead snakket om på 70-tallet blir veldig sentral. Fra den postfigurative, der de eldre overfører sin kunnskap til de yngre, den konfigurative der vi i større grad lærer av våre gjevngamle og ikke så mye på tvers av generasjoner til den prefigurative der den yngre generasjon har kompetanse som den eldre ikke har. Hos oss har vi alle disse formene representert parallellt (se Erstad 2010,  s.34).