Søk i denne bloggen

tirsdag 25. oktober 2011

Tirsdag 251011

Jeg har studiedag, drikker kaffe og leser blogger. Du verden så flinke folk er. Ikke bare har de erfart og lest mye spennende, men de skriver godt og innsiktsfult også. Det er rett og slett inspirerende.

I går hadde vi teammøte. Teammøter er til nytte, fornøyelse og fortvilelse. Det vi hadde i går var i størst grad til fortvilelse. Fortvilelsen kom fra noen av mine kollegaer som i disse tider skal i gang med konferanser, utviklingssamtaler eller hva det nå er disse møtene kalles akkurat nå.

Det som utløste dyp fortvilelse var "nye fronter". For å si det med Erstad og Hauge «når bruk av digitale verktøy innføres som en grunnleggende komponent i en undervisningskontkst, oppstår nye komplekse utfordringer,....»(Erstad og Hauge 2011, s.214). Helt uten kursing eller noen form for forvarsel hadde sidene endret utseende og også en del funksjoner. «Lærere og skoleledere opplever mange, raske og skiftende krav til kompetanse, der nettopp IKT framstår som den mest dynamiske av alle» (Erstad og Hauge 2011, s.220), og noen av kollegiene mine fant rett og slett ikke igjen det de hadde skrevet i "IUP-en". «IUP-er» de har brukt timevis på å fylle ut med resultater fra ulike kartleggingsprøver og med vekstpunkter til hvert enkelt fag, til hver eneste elev. Selvsagt skaper sånt rødflekkede halser, svetteringer og gåsehud. Jeg vil påstå at mange lærere ikke akkurat gleder seg til alle disse samtalene og det blir ikke bedre av at den digitale plattformen som de nesten er fortrolige med plutselig forandrer seg. Når vi parrer det med en ustabil netttilgang servert fra en radiolink og en skoleserver som ikke alltid spiller på lag er det ikke rart at vi er langt utenfor komfortsonen. Etter en stund fant de ut av det i fellesskap og det er jo et godt steg i retning av økt digital kompetanse. Men det var ikke det jeg egentlig ville si i dagens blogg. I dag ønsker jeg å få utløp for noe av min personlige frustrasjon med tanke på endringer i skolen.

Den forholder seg i stor grad til det som har blitt et slags mantra ved utviklingsarbeid på min skole, nemlig at vi skal «skynde oss sakte»! Mens vi skynder oss sakte fyker verden forbi og det er ikke rart om elevene oppfatter ting litt anderledes enn at «skolen er en del av samfunnslivet og ikke en isolert øy som lever sitt eget liv på siden av det» (Erstad og Hauge 2011, s.56). «Læring skjer på ulike arenaer» (Erstad 2010, s.54) og det er vel ikke nytt, men elevenes tilgjengelige arenaer er mange flere nå. Erstad skriver at det tidligere var hjemmet, skolen og kirken som leverte verdiene og at de i stor grad forfektet de samme verdier, men nå kan elevene møte forskjellige verdisett etter hvor de oppholder seg, ett hjemme, et annet på skolen og et tredje (jeg legger til fjerde og femte pluss pluss) i mediene (se Erstad 2011, s.54). Alle disse ulike arenaene for læring er stadig viktigere, men vi skynder oss sakte mens det vi kanskje burde gjøre var å løpe for å ta igjen de andre. Slik jeg ser det er det en skolelederoppgave å avskaffe «skynde seg sakte» og innføre «skynde seg».

Kanskje noen kjenner seg igjen i skolen der det er greit at noen elever har flaks og andre uflaks? Vi hadde for endel år siden et kurs i «Power point», men det kunne vært hva som helst. Kurset skulle gjøre oss i stand til å hjelpe elevene å lage presentasjoner som de kunne vise til sine medelever osv. For å lære oss dette hadde kursholderen på vår skole laget en «Power point» der vi ble ledet gjennom. Etterpå skulle vi lage våre egne. Noen hev seg ut i det og laget presentasjoner med lydeffekter og ord som snurret og spratt inn fra alle kanter, mens andre lagde ganske nøkterne saker og atter noen gikk til skolens ledelse å klagde sin nød. I dette «tilfluktsrommet» ble de møtt med forståelse og medfølelse, noe som er veldig bra, men ingen krav, bare dette vage «vi får lære oss å krabbe før vi kan gå, og skynde oss sakte». Resultatet blir at noen få elever har flaks og andre har uflaks. Og skolen blir tuslende enda lenger etter.

«Skoleleders engasjement i arbeidet med implementering av digital kompetanse er vesentlig både for å skape forankring i egen organisasjon og som inspirator og fanebærer for hele skolen» (Erstad og Hauge 2011, s.221).

Vi har mange utfordringer som mangelfullt utstyr, dårlig tilgang osv, allikevel er min påstand at rektor må ta grep. Selvsagt er det et profesjonsansvar som lærere må ta, men Rektor må ta ansvar for å se til at det skjer. Selvsagt må man vise forståelse for de fortvilte og en bør etablere nettverk, drive kursing sette i gang støttegrupper og hospiteringsordninger slik at lærere kan føle trygghet og «kan få kunnskaper om digitale ressurser som kan være nyttige i undervisningen» (Erstad og Hauge 2011, s. 216), men samtidig stille helt tydelige og klare krav til opplæring og bruk av IKT i klasserommet. I følge L-06 er «å kunne bruke digitale verktøy» en grunnleggende ferdighet på lik linje med «å kunne lese», og jeg ville like å se en rektor som lar leseopplæringen ligge til «modning» så læreren kan skynde seg sakte! Jeg er klar over at tradisjonen for leseopplæring er noe lenger enn for IKT-opplæringen og at ikke alle lærere er utdannet etter 2006.

6 kommentarer:

  1. Sjøl sitter jeg i dag i Tromsø i forbindelse med avslutning av vårt første kull i "den nasjonale rektorutdanningen", og jeg tillater meg en liten parafrase: Du verden så flinke dere er. Ikke bare har du erfart og lest mye spennende, men du skriver godt og innsiktsfullt også. Det er rett og slett inspirerende! Jeg liker også den måten du bruker teorien du har lest på.

    Og så en liten tilståelse, sånn oss imellom: jeg blir også litt lei av dette at vi skal skynde oss så langsomt. Jeg har sjøl erfart at noen ganger må man bare kaste seg ut fra litt større høyder enn man er vant til, og stole på at det går relativt bra. Ofte går det bedre! Dette bloggeprosjektet synes jeg er et bra eksempel. Sjøl er jeg ingen ihuga blogger, men se hva dere får til!

    Og så er det bare å glede seg til neste innlegg på Nils Petter's.

    SvarSlett
  2. Helt enig at Rektor sitter med det overordnede ansvaret. Vi har hatt en skole som ikke har "skyndet seg sakte" men har stått på stedet hvil, ofte fordelt på mange øyer av varierende størrelse.
    Vendepunktet for vår skole har vært utviklingsprosjektet som ble satt igang på skolen. Nøkkelen her mener jeg har vært at vi hentet inn en ekstern person som tolket skolens resultateter, i stedet for alle læreres mer eller mindre tilfeldige tolkninger. På den måte fikk vi et godt forankret utgangspunkt for de tiltakene ledelsen ønsket å sette i verk.

    SvarSlett
  3. Må bare slutte med til Kjell Atles ovasjoner, innlegget er ikke bare inspirerende og godt skrevet, det er morsomt også. Ser for meg et personalrom med lærere av mitt eget kjønn og på ca. samme alder når du skriver: ” Selvsagt skaper sånt rødflekkede halser, svetteringer og gåsehud.”, må si som ungdommen, LOL ;-)
    Å skynde seg sakte er vel egentlig et selvmotsigende prosjekt, likevel tror jeg vi må erkjenne at vi er forskjellige og har ulikt utgangspunkt. Å skynde seg vil vel fortone seg ganske så forskjellig for skilpadda og haren.
    Du sier at rektor må ta grep, og jeg spør om ikke nettverk, støttegrupper, kursing med mer som du beskriver, nettopp er å ta grep. Er helt enig i at det også må stilles krav, krav til ”dokumentasjon” av hva man konkret gjør. Denne dokumentasjonen kan for eksempel legges fram i nettverk, der erfaringsutveksling og refleksjon over egen praksis blir sentralt.

    SvarSlett
  4. Først. Jeg slutter meg så absolutt til det du skriver om hvor inspirerende det er å lese andres innlegg og kommentarer. Dette gjelder i høy grad også dine innlegg og kommentarer.
    Og, du verden så lei jeg er av å ta det rolig. Mange vil kjenne seg igjen i det du skriver. For min egen del venter jeg bare på å kunne sette fart. Rektor er helt avgjørende her. Jeg vikarierte i fjor som rektor på naboskolen til skolen jeg er ass. rektor på i dag. Her startet jeg satsing på pedagogisk bruk av itslearning. Jeg mener vi tok et langt steg. Ikke bare med bruk av its, også den generelle bruken av IKT økte også mye. Dette har skolen fortsatt å utvikle i år. På egen skole er det mer utfordrende som ass. rektor å få en hurtig utvikling. Her mener rektor vi skal ta det litt rolig - og lærerne er enig med rektor ...
    Erstad og Hauge har et viktig poeng i sitatet du fant: «Skoleleders engasjement i arbeidet med implementering av digital kompetanse er vesentlig både for å skape forankring i egen organisasjon og som inspirator og fanebærer for hele skolen» (Erstad og Hauge 2011, s.221). Jeg vil ta med Lars Losvik som er en ettertraktet foredragsholder innenfor motivasjon og ledelse. Han refererer til mange utenlandske undersøkelser om leders viktigste oppgave: Å legge til rette for at ansatte skal få kunne gjøre jobben sin best mulig. Dette er ingen liten oppgave. Når systemene, utstyret, programmene, nettet, ... virker, tror jeg flere vil ta utstyret mer i bruk. Hvis rektor i tillegg er en inspirerende og motivernede fanebærer, ja da snakker vi utvikling. Lykke til!

    SvarSlett
  5. Er så enig med deg, Nils Petter, og dere andre også, om betraktningene rundt det "å skyndte seg sakte". Stor frustrasjon! På min skole dreier det seg om vurdering, og uttrykket er "å ta museskritt", men det er en direkte parallell.

    Innertier!

    SvarSlett
  6. Hei Nils Petter
    Deler fullt og helt bekymringa over mantraet " skynde seg sakte" - det kan føles både demotiverende og kvelende dersom man virkelig ønsker endring. Jeg velger heller å si at man må tørre å prioritere noe, slik at man evner å følge utviklingen innen det område man satser på.

    SvarSlett