mandag 7. november 2011
Mandag 071111
Det slår meg hvordan begrepet «tilnærmet lik» ser ut til å stemme godt på problemområdene rundt skoler. Selv om noen har kommet lengre enn andre er gjenkjennelsen stor.
Kanskje kan de oppsummeres med Halvorsens påstand om nye artefakter. "Når skolen får nye artefakter(mitt innskudd hentet fra Wikipedia: En artefakt er en gjenstand skapt av et menneske. Begrepet er vanlig i arkeologisk sammenheng der man studerer kulturminner), skapes nye forutsetninger for læring, og behovet for utvikling av ny praksis oppstår". (Hoel og Haugaløkken (red) 2007, s.1). Slik jeg ser det er det den nye praksisen det skorter på, men også tilgang på hensiktsmessig utstyr. Og det blir mye "New technologi + old processes = Very expencive old processes" (Hoel og Haugaløkken (red) 2007, s.11). Det store spørsmålet blir: hvordan skape ny hensiktsmessig praksis som gjør unge mennesker kvalifisert til et samfunn der både arbeidsliv og privatliv forutsetter digital kompetanse. (Se Hoel og Haugaløkken (red) 2007, s.2).
Hva gjør vi med de nye dibbeduttene og hjelper dem oss til bedre læring?
I kap.5 i boka "Digital kompetanse i skolen" spørres det om hva som er digital kompetanse, og det trekkes frem et eksempel på hvordan nye teknologier skaper nye muligheter for å tenke nytt om fagenes egenart og innhold. Det jeg merket meg var at innføring av lommeregner frigjorde tid fra drilling av formler og utregninger som heller kunne brukes til matematikkforståelsen som sådan. Samtidig som tid ble frigjort til arbeid med forståelse har, så vidt jeg har forstått, ikke matematikk kompetansen i det brede lag av befolkningen blitt bedre? I matematikkens tilfellet er kanskje formelbruk og utregninger en vesentlig kilde til forståelse, selv om lommeregneren og bruken av den selvsagt også er viktig. Ikke minst med tanke på de elevene som bruker mye tid på utregninger og av den grunn gruer seg til matematikktimene, det blir på samme måte som med biblioteket og leksikon og pc og internett. Det refereres til intervjuer med elever som fremhever at ny teknologi og internett gjør det lettere å forstå fordi problemer kan konkretiseres. Videre understreker elevene motivasjonsfaktoren som ligger i bruken av nye teknologier og internett. Elever finner det mer motiverende å gjøre et søk på nett, enn å bla i en bok (se side 110 og 111 i Digital kompetanse i skole, Erstad, 2010), men foretrekker boka om i gitte situasjoner (kongerekka). Ny og gammel teknologi lever side om side og utfyller hverandre og tilfører ny kompetanse 1+1=3.
På min skole har vi (selv om vi fremdeles har "avholds-folk" blant oss) "vokst" ifra tilgangen på utstyr. Datarommet vårt ser ut til å krympe og der vi før, stort sett på impuls, gikk til et ledig lokale, (nesten) bare brukt av spes.ped.lærere med noen få elever, er kapasiteten nå sprengt og vi må planlegge bruken ukevis på forhånd (noe som begrenser bruksområdene betraktelig).
Det er flott at utstyret brukes, og at noen flere elever benytter rommet, men det er begrensende for elevenes "bruker-kompetanse". Det at enkelte klasser og lærere har lagt beslag på så mye av kapasiteten har medført at forskjellene innad i skolen har blitt større og at "avholds-folket" har fått et nytt hull å gjemme seg i. Utsagnet "det er jo aldri ledig", brukes både fordi det faktisk stemmer, men også vikarierende for å slippe "maset" fra elever og ledelse om å bruke rommet. Ledelsen ved skolen er selvsagt klar over problemet og har møtt det med å timeplanlegge noen timer på datarommet for alle klasser hver uke. Det gjorde klassetilgangen likere, men det oppstod nye problemer. Problemer både for "avholds-folk" som gjemte seg, men også for de ivrige brukere. De "tilvendte elevene" finner det lite motiverende å bruke blyanten som eneste skriveredskap eller bibliotek, kopimaskin, saks og lim til å lage presentasjoner, mens "avholds-folket" har problemer med å fylle timene. Vi arbeider for å verve nye brukere blant kollegiet og for å synliggjøre utstyrs -mangelen for skoleeier. Vi driver lærer-drypp, mini kurs, osv på personalmøter og prøver å ha en lav terskel for hva som slippes. Likevel tror jeg at forskjellene aldri vil jevnes helt og at ledelsens viktigste jobb blir å motvirke "flaks - uflaks" på egen skole gjennom å plassere riktige lærere på riktig plass og sette sammen team og samarbeidspartnere som kan støtte hverandre og utfylle hverandre.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Er så enig, så enig i konklusjonen din. På min skole opplever vi dette som utfordrende, enkelte lærer- team er så ”sammengrodde” at det blir stor uro i kollegiet når ledelsen vil splitte team, skape nye konstellasjoner og spre kompetanse.
SvarSlettSå til refleksjonene dine rundt datarom. Vi har i dag alle maskinene, stasjonære og bærbare rundt omkring i undervisningsarealene. Det synes vi er bra, men vi har for få, særlig på småtrinnet. Men vi ønsker oss datrom i tillegg, uten å få gehør for det hos skoleeier. Får inntrykk av at datarom er UT. Nils Ole Nilsen, skriver i ”Rektors lederkompetanse – hva skal til for å utvikle en digitalt kompetent skole?” at det er viktig med lett tilgjengelige elev PC-er i klasserommet. Han sier også videre. ”Hvis elevene derimot må tas med til datarommet, er det lett å tenke seg at teknologien kan utgjøre et tillegg” (Nilsen, 2010, s. 121) Jeg syns han har et poeng, men tenker at det er viktig med begge deler. Datarommet er hensiktsmessig for undervisning i det digitale verktøyet, mens PC-er lett tilgjengelig i det daglige på skolen, er et bidrag for å utvikle digital kompetanse.
Ser at jeg som leder/lærer på videregående skole slipper en del av problemene i og med at alle elever har sin egen bærbare PC. Det betyr at vi kan fokusere på den pedagogiske bruken.
SvarSlettÅ ha grupper hvor ressurspersoner bidrar, tror jeg kan være viktig for å spre det glade budskap, og i tillegg føle støtte fra andre i kollegiet. Vi lærere er også mennesker som trenger "omsorg".
I tillegg mener jeg å se at ledelsen ved din skole har en utfordring ikke bare når det gjelder mangelen på utstyr, men mangelen på kompetanse hos ekelte lærere.. I den sammenheng mener jeg at kravene må stilles direkte fra ledelsen. Driver dere med skolevandring? Kunne kanskje vært et bra tiltak ut i fra denne situasjonsrapporten.
Til slutt vil jeg si at jeg skjønner godt din fortvilelse når det kommer til bruk av IKT og synliggjøring. Jeg vil gå så langt som å si at ved å la være å bruke IKT, så undergraver de sin egen skole som de er satt til å være med å videreutvikle. Ved manglende synliggjøring kan resultatet bli at de hemmer de andre lærerne i å få tilgjengelig utstyr.
Interessant å se forskjellen på vgs og barneskole, som Frank også er inne på. Skal tro om vi i norsk skole har valgt riktig tidspunkt for introduksjon av egen personlig PC? Hvor er fornuften i å vente til elevene er vgs-elever, kontra å la dem få egen PC når de blir ungdomsskoleelever? Eller enda mer radikalt -når de blir, la oss si, 5.klasseelever? Hvor er vi om 20 år?
SvarSlettNok om det - på min skole har vi ca 60 bærbare på 170 elever. Vi er organisert slik at på småtrinnet står ca 15 av disse fast på et datarom (som rommer en halv klasse), og på mellomtrinnet står bare 6 bærbare + 5 stasjonære fast på "datarommet", som i realiteten er to tilstøtende grupperom. Resten av maskinparken har vi enten i tralla (i overkant av 15 bærbare) og i grupper på mellom 5 og 7 maskiner fordelt rundt omkring på klasserom. Dette har ført til at vi har ingen "avholdsfolk", men vi har mer og mindre kompetente lærere som alle jobber som best de kan med digitale ferdigheter. Jeg syns vi har et jevnt, relativt høyt nivå på databruken vår, og jeg ser tydelige spor av vandring opp og ned Nilsens trapp som viser skolens digitale taksonomi (Kompetent skoleledelse, s119). Senest i dag var det diskutert hvorvidt det var mest pedagogisk å la elevene lage en presentasjonsside i Fronter kontra å bruke PowerPoint, med tanke på det faglige utbyttet (og det å sortere unna "bare bilder og fyllmasse")
Jeg ser også, som du Nils Petter, at skoleledelsen har en viktig oppgave med å motvirke "flaks-uflaks" på egen skole. Mange hensyn skal tas i en vurdering av teamsammensetting, og de digitale ferdighetene er en brikke i dette puslespillet.
Ja, det er stor forskjell mellom grunnskolen og vgs i pc- tilgang. Dette fører nok også til forskjell i kompetanse hos lærerne i grunnskolen vs vgs.
SvarSlettHos oss har vi ca 50 bærbare fordelt på 150 elever. Tidligere har disse stått i traller til felles bruk. For det meste sto pc'ene i trallene. Nå har vi plassert maskinene på klasserommene og bedt lærerne starte dem daglig. Dette først og fremst for å få regelmessige oppdateringer, men også for å lette tilgangen for elevene og øke bruken. Dette har vi lyktes med. I tillegg har vi startet med bruk av arbeids- og utvalgsmappe på itslearning for elevene fra 3. trinn og opp. Dette har motivert en del elever. Vi må her arbeide parallelt med foreldrene slik at elevene får bruke verktøyet hjemme.
Når det gjelder datarom har det ikke vært tema hos oss. Vi er best fornøyd med bærbare. Kanskje er tiden moden for klassesett med iPad?
Hei,
SvarSlettDatarommenes tid er forbi når vi ser at denne IKT'en ikke er en raritet som vi holder på med litt på siden av det vi egentlig skal gjøre på skolen. Tror jeg. Hadde jeg hatt 15 PCer på en skole, ville jeg heller ha spredt dem rundt omkring i undervisningsrom, i ganger, vrimlearealer osv. Og i påvente av en økonomi som tillater innkjøp av flere maskiner, ville jeg stilt spørsmålet: hvordan kan vi BRUKE den teknologien som ungene bærer med seg til skolen hver dag? Mange av dem går jo rundt med mobilkameraer for stillbilder og levende bilder og utstyr til opptak av lyd og kommunikasjon med omverden- kamuflert som det vi også kaller telefon (fordi det var slik det startet). Her ligger uante muligheter!